TAKK FOR MATEN!

Bilen suser gjennom natten og jeg er på vei hjem fra et hyggelig treff med gode venner. Jeg liker å kjøre bil og med favorittmusikken smygende ut av høyttalerne så bruker jeg å trives bak rattet. Men denne kvelden er det annerledes. Humøret svinger. Hva skjer? En indre dialog utspiller seg i hodet. «Der ser du. Du klarte det ikke denne gangen heller. Hvorfor forsynte du deg to ganger av desserten? Du skulle jo si nei takk til dessert. Og bare spise litt av middagen. Hva med potetgullet? Det skulle du jo absolutt ikke spise! Jeg visste det! Du kommer ikke til å klare å gå ned denne gangen heller! Tjukka! Ikke rart du sliter med vekten. Taper!

Noen timer tidligere; Jeg pynter meg til middag. Nynner og synger til Silje Nergaard på radioen. Jeg gleder meg! Det er lenge siden jeg spiste middag med gode venner. Dette blir hyggelig! Jeg drar ut ulike klær fra skapet. Hva skal jeg ha på meg? Den røde toppen med matchende bukser? Den er fin! Det er en stund siden jeg har brukt den. Har i grunnen glemt den litt. Men hva er det med disse klærne da? Er denne for trang også!

Motet synker og jeg synger ikke lenger til radioen. Plutselig er det ikke noe gøy å finne ut hva jeg skal ha på meg. Kanskje jeg kan si jeg er syk? Har jeg ikke litt vondt i halsen? Eller magen? I hvert fall i magen. Jeg som gledet meg for et øyeblikk siden, gruer meg nå. Jeg går ned i kjøkkenet og åpner kjøleskapsdøren.

Plutselig har jeg dyttet i meg en ostebit. Uroen stiger. «dette hjelper jo ikke Marit!» Tror du buksen passer bedre nå? Jeg har jo begynt et «nytt og bedre liv». For 2 dager siden. Da var det nok. Jeg tok et oppgjør med meg selv. Meldte meg på et kurs for gode matvaner og vektreduksjon. Nå har jeg vært flink i 2 dager. Nå er jeg på dag 3 og det går galt.

Typisk meg. Jeg er flink noen dager og så sprekker jeg. Viljestyrke hvor er du? Er jeg virkelig så lite utholdende? Har jeg ingen karakter? Selvforakt og skamfølelse skyller over meg som en flodbølge. Jeg kjenner at jeg kun puster øverst i brystet og at jeg innimellom stopper helt å puste. Puster jeg helt ned i magen så vet jeg at det føles verre. Jeg orker ikke det akkurat nå. Senere kanskje. En ting er jeg virkelig god på; å stenge av følelser. En våt snute dytter forsiktig borti armen min? Min alltid trøstende «ulldott» kommer og trøster. Stille tårer faller ned i blank pels. Det er i hvert fall en venn som godtar meg som jeg er.

Mat er så mye mer enn bare næring. Mat er trøst, belønning, erstatning, beskyttelse. Det demper uro (en stund), tradisjon, tilhørighet. Og mange mange flere ting. Det er jo bare å spise mindre og bevege seg mer! Det har jeg hørt mange ganger. Ja da! Men hvorfor klarer jeg ikke det da? Dette kunne vært en beskrivelse fra mitt liv for noen år siden.

Mitt liv var ganske likt denne beskrivelsen. En vond sirkel av å bruke mat som følelsesregulator. Fortvilet letende etter en kur som kunne gjøre at jeg ble slank og kunne se meg selv i speilet uten «å dø litt» hver gang. Eller rettere sagt, jeg så meg ikke i speilet i mange år. Jeg brukte store klær og gjemte meg bort i dem.... Alle klær var i fargen sort. Jeg trodde vel jeg ble mer usynlig da.

Nå flere år senere jobber jeg fortsatt daglig med å ha kontakt i egen kropp og la pusten gå fritt. Jeg er evig takknemlig for å ha funnet en vei med mat. Den regulerer ikke lenger mine følelser og jeg er så heldig at jeg hver dag får lov å jobbe med mennesker som deler sine historier med meg og lar meg være med på deres reise mot et bedre liv både fysisk, psykisk og mentalt.

Takk for at du brukte noen minutter av din tid på min lille historie. Jeg ønsker deg en fortsatt fin dag! Ta vare på deg selv. Husk du er verdifull akkurat som du er!