Å gråte

Å gråte

«Hva er det du gråter for»? Mor feier inn i min leilighet i kjelleretasjen uten å banke på som vanlig. Alle dørene er hennes dører. Det er ikke lov å låse. «Ikke noe», sier jeg lavt samtidig som jeg kjemper for å stoppe strømmen av tårer. Noen dråper treffer puten som jeg prøver å holde foran meg som en liten beskyttelse mot verden eller mor. Jeg kan ikke høre hva du sier når du mumler inn i puten sier mor irritert.

Hun går med raske skritt rundt i den lille stuen. Løfter opp og retter på gjenstander. Utålmodige fingre som korrigerer. Stopper opp ved mine musikk cd'r . «Nå er det vel nok musikk sier hun med et løftet bryn». 

Jeg svarer ikke. Vet av erfaring at det ikke forventes. Musikk og bøker er min måte å overleve på. Min verden. Mine gode timer og opplevelser. Om natten har jeg mareritt om at noen stjeler min gamle rustne VW boble som står parkert i gaten foran epletreet. Våkner svett og i panikk. Bilen er min eneste mulighet for å komme meg bort.

«Det hjelper ikke å gråte vet du», mors blikk søker ut i hagen. Hennes øyne møter ikke mine. «Skulle jeg grått hver gang jeg hadde behov for det så skulle jeg ikke fått tid til noe annet». Som de fleste ganger dreier samtalen seg nå om mor. Telefonen ringer i etasjen over. Og i vårt hus går telefonen foran alt. Det kan jo være noe viktig.

Det skal gå mer enn 15 år til jeg gråter neste gang